Som dere kanskje husker ivret jeg for denne serien hvor jeg bruker lammeull i litt forskjellige tykkelser i februar. Jeg har ikke klart å finne en fabrikk som kan strikke tykkere garn. Dvs, de finnes, men krever opptil 500 pr modell, og jeg er ikke DER enda, altså. Det ante meg dette kunne bli vanskelig å finne i en håndvending, så satset på den tynnere kvaliteten som nok er mer realistisk. For tykt kan lett bli for varmt.
Og her er et typisk skjær i sjøen. Jeg bestiller det tynnere garnet til produksjon i februar. Levering, mai, no problem...Og så i mai: levering i juni, det skal gå bra...Og så i Juni: nei, de fargene jeg skulle ha, de ble ikke ferdig før i august..... Underveis har jeg forsikret meg, ingen flere forsinkelser? Jeg har kunder som har bestilt, kan ikke komme for sent, blablabla, knurr, knurr knurr... Og så i midten av august: Hello, when can I expect my order? Oh no, not until the end of September!
Så hva gjør man da? For kolleksjonen var disse modellene viktige. De var nye i kvalitet og riktige former å ha denne høsten. Jeg bryr meg faktisk om trender og slikt (selv om trender og slikt ikke bryr seg så mye om meg). Det er NÅ den store genseren skal være her! Akkurat idet det første kalde høstdraget kjennes i lufta. Ikke i november! Og hva med de andre butikkene? Nå venter avbestillinger og tapt inntekt. For ikke å glemme all tid man har brukt til å gruble over fargevalg, andre materialer man har kjøpt for å passe spesielt godt til osv.
Tenke, tenke. Jo, jeg har igjen av Wilma garn fra ifjor på fabrikken, det kan brukes. Jeg hører med fabrikken, jo, de kan strikke, har tid nå. Jeg lager nye prøver i helgen, regner ut forbruk, ut med mailer til butikkene. Ja? Nei? Lager til mine egne butikker allikevel. Usjbusj, bare sort og grått. Dette som skulle bli nydelig som en høstdag på fjellet. Ja, ja, fjellet blir ikke borte imorgen. Go, knit!
Så får vi se! Prøvene mine ser dere her. Sort er nydelig, ikke sant? En klassiker!